De ønsker kompetansen men ønsker ikke å betale for den.

25 000 i tillegg for master er latterlig lavt i seg selv, når ikke engang dette utbetales er det bare trist.
Her blir ikke noe endret med mindre sykehusene møter større motstand, en ansatt kan ikke ta slike kamper alene.

Leit at det fortsatt er slik. Gjelder det alle på sykehus med 5 år+ med universitetsutdanning?

Hvorfor er NSF så svake? Hvorfor tør de ikke slå i bordet med krav?

Godt at dere skriver et innlegg med krav og oppfordring til å verdsette kompetanse. Som tillitsvalgt og sykepleier med master så ser jeg dessverre at trenden er at det skorter på kompetanseheving for «midtsjiktet». Kompetanseheving og «pengedryss» i form av kurs, opplæring og nøysom ombordstigning for lærlinger i helsefag og oppgave-dele relaterte aktiviteter for portører og helsefagarbeidere, og leger gis perm (selvsagt, en viktig rettighet) og støtte til utdanning og kurs som sykepleiere bare kan drømme om.m. I mitt fagfelt er mye av fagutvikling basert på frivillige aktiviteter i NSFs faggruppe for sykepleiere innn psykisk helse og rus eller dedikerte enkeltpersoner som tar for seg repetisjon og opplæring på somatiske prosedyrer i pauser eller tar initiativ til sykepleierfaglig veiledning selv. Vi er for mange og det koster derfor for mye. Men trygge og kompetente medarbeidere vil de ha - og slik sykehusene holder på nå så bruker de nok mer penger på å gjøre ting flere ganger, enn å beholde de de har ved å anerkjenne den kompetansen de m tilegner seg og tilrettelegge for videreutdanning og masterløp. Sykehusene er snegler i spørsmålet om hva de kan bruke masterkompetanse til. Internasjonalt har man kommet mye lenger i dette. Jeg tror det kan handle om flere faktorer - en viktig en er jo at sykehusene har egne administrativt ansatte som jobber med fagutvikling, forskning og forbedring langt fra gulvet og pasientnær praksis. sykehusene vil vel ha styringen der på best mulig måte, fra kontor. Og så handler det om manglende anerkjennelse av sykepleie som fag og profesjon - og spesialitetene våre likeså. Det handler også om kultur og tradisjoner der det meste avhenger av enten legen eller kommunen. Flere steder i verden har sykepleiere med klinisk spesialitet mer ansvar og selvstendig styring i enkelte pasientforløp. Hadde sykehusene ment at de ønsket trygge medarbeidere, spesialisert kompetanse og klinikknær forskning hadde de hatt flere med masterkompetanse på gulvet - gjerne i stillinger der noen små prosenter hva tiltenkt forskning og forbedringsarbeid. Dette hadde kommet pasienten til gode på kort sikt i innleggelse, men også på lang sikt ved å utvikle tjenestene og ikke minst raskere kunne implementere forskning. Selvsagt tar det lang tid å få operasjonalisert ny forskning når det er byråkratene i sykehusene som snakker om en ny retningslinje i en annen bygning, og kaller det implementering så lenge man har laget en prosedyre i EK. Utdanningsinstitusjonene må jo også være flinkere til å beskrive kompetansen utifra et praksisnært språk, slik at sykehusene forstår hva kompetansen kan brukes til.

Dette gjelder også kommunene. Hvor er NSF? 25 000 kompensasjon for master er alt for lite sammenliknet med masterkode,hvorfor er det ikke mulig for NSF å få til egen masterkode som garanti for alle sykepleiere med master der utdanningen har relevans for pasientgruppen? Andre yrkesgrupper som lærere, barnevernsansatte , ingeniører og noen sykepleiere ( men få) får endret sin stillingskode til masterkode automatisk etter fullført master. Mange sykepleiere får ikke det, selv om andre i samme bedrift har fått.