Retningslinjene vil erstatte de tidligere rammeplanene for utdanning innen henholdsvis anestesi-, intensiv-, operasjons-, barne-, kreft- og helsesykepleie. Jeg har allerede deltatt i diskusjonsrunder, og miljøene er ikke enige på noen punkter. 

Må møte motstand

Det jeg selv brenner aller mest for, og som miljøene er enig om, er selvsagt at departementene må møte motstand på «avslutningsmuligheten». Det er helt uforståelig og ulogisk: Utdanningene skal være på masternivå, men med mulighet for å avslutte før utdanningen er fullført, og likevel får studenten tittel og funksjon som spesialsykepleier?!?

Det handler ikke om hvilken utdanning som har gitt funksjonsdyktige spesialsykepleiere tidligere. Det handler om hvordan utdanningen skal være for fremtiden. I høringsbrevet etterspørres innspill på, blant annet, «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov» og «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?» Her er, etter min mening, det eneste svaret at retningslinjene oppfyller dette kun dersom kandidaten fullfører dem i sin helhet! 

Minimumskravet bør opprettholdes

Det andre jeg brenner for, men som det råder uenighet om, er opptakskravet til masterløpene. Om vi ser på rammeplanene, definerer alle et minimumskrav til relevant yrkespraksis for anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreft på to år og ett år for helsesykepleie. Jeg mener minimumskravet bør opprettholdes.

For det første er det dessverre ingen garanti for hvor studenter som ønsker masterutdanning har vært i sine praksisperioder på bachelor. De kan faktisk ha fullført sykepleierutdanningen uten å ha sett en kritisk syk pasient en eneste gang og ha begrenset erfaring med praktiske prosedyrer som kateterisering og innleggelse av perifert venekateter selv med bruk av avansert medisinsk teknologi.

Etter innføring av nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanning, ser det ved Høgskolen i Østfold ut til at 3. års studenter får praksis i sykepleierens organisatoriske og pedagogiske kompetanse. Her vil jeg for det første be deg – du som leser dette og som forhåpentligvis vil komme med høringsinnspill og du som er anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreftsykepleier spesielt (men kanskje også helsesykepleier?) – om å reflektere over hvordan det vil være å veilede en nyutdannet sykepleier med nevnte (manglende) erfaring i det høyteknologiske miljøet vi alle er en del av – med de sykeste og mest sårbare pasientene.

Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt

Videre er vel formålet med våre utdanninger at de skal være en erfaringsbasert master (versus en «akademisk master»): jf. Forskrift til krav om master §5. Også her kreves minst to års relevant yrkespraksis. Argumentasjonen imot kravet om erfaring går blant annet på at «løpene» blir så lange – fra bachelor (3 år) – (erfaring 2 år) – master (2 år) – ph.d. (3 år). Da spør jeg: Hvor mange ønsker vi skal ta en doktorgrad? I hvert fall ikke flesteparten, spør du meg!

Vi trenger doktorer til forskning og undervisningsinstitusjonene, men ikke hovedsakelig som klinikere! Klinikerne skal ha mastergrad. For meg tok det 21 år (!!!) fra starten på bachelor til slutten på ph.d. takket være mange års klinisk erfaring både før og etter anestesiutdanning. Og jeg ville ikke vært de årene foruten. Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt, og ikke minst troverdighet. 

Riktignok tar det dermed to «ekstra» år for en hypotetisk sykepleier å bli ferdigutdannet spesialsykeleier. Men for de aller fleste utdanningene er søkertallet mye høyere enn antall plasser – selv nå hvor kravet om relevant yrkeserfaring eksisterer. Så, etter min mening vil gjennomførbarheten av retningslinjene faktisk avhenge av de to årene før oppstart.

Viktig med praksis

Det tredje jeg brenner for er omfanget av praksisstudier. Her vet jeg også at diskusjoner har gått på om det virkelig er nødvendig med så mye praksis, om noe kan erstattes av simulering og/eller ferdighetstrening, eller rett og slett bare fjernes.

Igjen ber jeg dere se på rammeplanene. De har gitt oss funksjonsdyktige spesialsykepleiere siden 2005. Omfanget på praksis har utgjort minimum 50 prosent for anestesi/intensiv/operasjon/barn og spesifisert med minimum 90 prosent pasientnært. Her kan man da regne på antall uker og timer per uke. Uavhengig av dette mener jeg at praksis ikke skal reduseres sammenliknet med tidligere, at det fremdeles skal være pasientnær praksis og at eventuell simulering/ferdighetstrening kommer i tillegg, som et pedagogisk middel. 

Her ber jeg igjen den leseren som selv er spesialsykepleier, men nevnte praksisomfang, om å reflektere over egen funksjonsdyktighet ved avsluttet spesialutdanning. Hvor trygg følte du deg den første/eventuelt de første månedene som spesialsykepleier? Hvor takknemlig var du ikke over å ha erfarne kolleger å støtte deg til? Her må vi, etter min mening, være varsomme for ikke å havne i «effektiviseringsfella».

Det er ikke én masterutdanning

Til sist vil jeg gjerne «få brenne for» de ulike funksjonene alle utdanningene skal fylle. Dette er ikke en masterutdanning for spesialsykepleiere. Det er ulike masterutdanninger for henholdsvis anestesisykepleiere, intensivsykepleiere, operasjonssykepleiere, barnesykepleiere, kreftsykepleiere og helsesykepleiere. Det er svært spesialiserte, definerte, funksjonsområder i en stadig mer spesialisert helsetjeneste. 

De nasjonale retningslinjene som er på høring, er utarbeidet i fellesskap av representanter for studenter, klinikere, ledere og ansatte ved utdanningsinstitusjoner. De har alle nedlagt stor innsats og engasjement i arbeidet. Her er det viktig at nettopp de samme gruppene følger opp, kommer med innspill om det er noe de savner, eller fremhever det de mener og støtter er viktig. Og ikke minst er det viktig at vi nå følger prosessen videre, slik at arbeidsgruppene får gjennomslag for sine (reviderte) retningslinjer og at dette ikke overstyres fra departementsnivå!

Min motivasjonsfaktor i alle år har vært å jobbe for «pasientens beste». Jeg har mange års erfaring som sykepleier, anestesisykepleier, kollega, student, underviser og forsker. Jeg har jobbet både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, på sengeposter og spesialavdelinger. Jeg har hatt pårørende som har mottatt helsetjenester. Gjennom alle disse årene og erfaringene har jeg reflektert mye over helsetjenestens utvikling generelt, og sykepleierutdanningen og sykepleiens utvikling spesielt.

Helsetjenestekvaliteten er redusert

Til tross for en rivende medisinsk og teknologisk utvikling vil jeg på mange måter si at helsetjenestekvaliteten er redusert. En av de sentrale årsakene til dette vil jeg hevde er manglende tid, forårsaket av knapphet på økonomiske ressurser. Med utgangspunkt i bare noen få av mine egne, konkrete erfaringer vil jeg her vise hvorfor, først ved å vektlegge sykepleierutdanning, deretter sykepleieutøvelsen, og til sist helsetjenesten som helhet. 

Studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede

Da jeg gikk på sykepleierskolen (ja, det het faktisk det det første året jeg gikk der før det ble høyskole) var lærer sammen med meg ute i praksis, i hvitt. Vi hadde såkalte stelledager. For meg var problematikken med manglende «bro» mellom teori og praksis et «ikke-tema». Da jeg hadde et vikariat som lærer på høyskolen en periode, foreslo jeg å gå sammen med studentene i praksis. Dette fikk jeg beskjed om at det ikke var rammer for. Det ble beregnet mellom 8 og 9.25 timer per student man hadde i praksis. Dette omfattet alle møter mellom student, veileder og lærer, samt veiledning og sensur av arbeidskrav. Dette med arbeidsplaner og timeberegning varierer selvsagt mellom utdanningsinstitusjonene. Likevel er jeg kjent med at veiledere (og til dels studenter) etterlyser mer tilstedeværelse fra lærere i praksis, og at lærere ikke har tid til å innfri. Videre viser forskning og egne erfaringer til at studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede og reflektere sammen med dem. Veiledere opplever å ikke ha nødvendig kompetanse til å veilede, og ikke tid til å gjøre det på en god måte. Det å veilede kommer i tillegg til alle andre oppgaver man har, som man i utgangspunktet heller ikke har nok tid til å utføre. Økte ressurser med vektlegging av utdanning av sykepleiere kan gi:

• mulighet til å ansette flere lærere, som dermed kan frigi tid til samarbeid med praksisfeltet (eventuelt opprettelse av kombinasjonsstillinger som det har vært så mye snakk om)
• mulighet til å øke grunnbemanningen, slik at veileder kan fristilles til å veilede. Slik at student og veileder for eksempel kan ha ansvar for to pasienter sammen, istedenfor at veileder har ansvar for 10 pasienter i tillegg til studentveiledning
• mulighet til frikjøp av sykepleiere til å ta formell veilederutdanning, det vil si fri med lønn både for å være til stede i undervisning, til selvstudier og til å arbeide med oppgaver/eksamener
• (samt selvsagt mulighet for å gi et økonomisk insentiv for dem som er veiledere)
• og ikke minst kunne man bygget høyskoler/universiteter med plass til det antallet studenter de tar opp …

Ensidig fokusering på effektivitet og nedskjæringer

Da jeg begynte som sykepleier var det svært sjelden korridorpasienter på sykehuset. Vi hadde tid til å sitte ned og snakke med pårørende, den terminale kreftpasienten, den engstelige pasienten med nyoppdaget hjertesykdom. Vi hadde pauserom, muntlige rapporter for overføring av informasjon som ikke ble nedskrevet. Daglige legevisitter som kunne ta timevis. I hjemmesykepleien hadde vi tid til å smøre mat til pasienten, til å ta en liten runde med støvsugeren. Alt dette synes som utopi i dagens helsetjeneste. Selvsagt er dette snakk om hvem som skal gjøre hva, og hva som er viktig for å gi tjenester av god kvalitet. Likevel synes jeg det er skummelt med den ensidige fokuseringen på effektivitet og nedskjæringer. 

Hjemmesykepleien kom, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen

Jeg trekker stadig frem min farmor på 101 år, som er kognitivt aller høyst oppegående. I en periode trengte hun øyedråper og øyesalve med 15 minutters mellomrom. Hjemmesykepleien kom, ga henne salven, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen for å gi dråpene. Verken den andre pasienten eller min farmor fikk vel på denne måten den kvaliteten de kunne fått. Man skal ikke kimse av observasjoner man gjør i en «vanlig samtale». 

Ble behandlet som «et nummer i rekken» på sykehuset

I min doktorgradsstudie var et funn at pasientene foretrakk innleggelse på kommunale akuttavdelinger (KAD) fremfor på sykehus, fordi personalet på KAD hadde tid til å sitte ned og snakke med dem. De ble ivaretatt som et helt menneske – mens de på sykehuset ble behandlet som «et nummer i rekken» eller «bare den syke delen». Dette sier selvsagt også mye om bemanning og belegg, men altså noe som fremstår som viktig for pasientene. Er ikke da dette noe som bør ha høy prioritet i «pasientens helsetjeneste» med vektlegging av «hva er viktig for deg» og «pasientmedvirkning»? 

– Det er ikke enkeltpersoner som er problemet

Sykehusene er stappfulle. Årsaken er både økt andel eldre og kronisk syke, men også at nye sykehus bygges for små. Her vil det kanskje ikke være tilstrekkelig med økt bemanning. Det trengs også mer plass, flere senger. En erfaring fra operasjonsavdelingen er det store fokuset på «tider»: Hvor lang tid tar forberedelsene før operasjonsstart? Hvor lang tid tar det fra operasjonsslutt til pasienten overføres til postoperativ avdeling? Dette er tidsrammer hvor sykepleiere har en sentral funksjon, og presset legges på sykepleierne på å kutte tid. En periode gikk sågar ledelsen rundt og tok tiden på enkeltsykepleiere og hvor lang tid som gikk med til forberedelser o.l. Skremmende! Jeg responderte da med å ta tiden det tok fra pasienten var ferdig til operasjonsstart og til kirurgen var klar til å starte operasjonen. I en måned tok dette fra 30–45 minutter! Nå skal jeg ikke påstå at det er slik fremdeles, men dette vet jeg: Ingen i helsetjenesten jobber sakte med vilje, somler eller drikker kaffe istedenfor å jobbe! De fleste får knapt lunsjpause. Det er ikke enkeltpersoner som er problemet – det er systemet. I eksemplet over hevdet jeg at operasjonsprogrammet ville løpe mer effektivt dersom hele operasjonsteamet var til stede i operasjonsavdelingen hele tiden. Da ville man samarbeide om forberedelser, utstyr og leiring ville være i henhold til kirurgens behov fordi de var der når dette ble klargjort, de ville være klar til operasjonsstart umiddelbart når pasienten var klar. Dette vil igjen bety at kirurgen ikke kan ha visitt på sengepost også, eller avtaler på poliklinikk, eller utskrivelser eller … eller. Igjen: Organiseringen, systemet, tid til å gjøre en god jobb …

Teknologi sparer ikke nødvendigvis tid

I dagens helsetjeneste introduseres også teknologi som «et svar» på utfordringene: Pasienter og pårørende skal kunne gjøre mer selv, tjenester skal kunne ytes i hjemmet i form av digitale løsninger og fjernoppfølging eller i «hjemmesykehus». Jeg synes det er genialt å kunne e-konsultere min fastlege. Dette er helt uaktuelt for min farmor, som ikke kan se, eller min mor som ikke kan bruke teknologi (bruker ikke nettbank engang). Videre viser flere studier til at teknologi ikke nødvendigvis sparer tid for helsepersonell. I tillegg bruker de tid til å lære seg ny teknologi, eller til feilsøking når teknologien svikter, eller til dobbeltarbeid når systemer ikke snakker med hverandre …

Uhensiktsmessig bruk av kompetanse

Videre er det ikke utført noen analyse av oppgavefordeling. Hvem definerer hvilke oppgaver som skal ivaretas av hvem? Ifølge en studie gjennomført av Sykepleien sier 6 av 10 sykepleiere at de daglig utfører oppgaver som annet helsepersonell kunne utført. Uhensiktsmessig bruk av kompetanse medfører uhensiktsmessig bruk av tid for den enkelte. 

Nyere innlegg på Sykepleien tydeliggjør utfordringen ytterligere: Sykefraværet øker, nyrekruttering svikter og lekkasjen av kompetanse fra spesielt sykehjem og hjemmesykepleien øker. Redusert bemanning medfører redusert tid til å gjøre en god jobb! Torstein Ulserød spør i et innlegg i DN: Hvor mange sykepleiere trenger vi? Han påpeker at vi i Norge har en mye høyere andel sykepleiere per innbygger enn i andre land. Kanskje er det slik at det ikke nødvendigvis er sykepleiere man trenger, men da er det i hvert fall noe som må utredes og risikovurderes. Spesielt når vår forskning viser at manglende kompetanse i kommunehelsetjenesten er grunnen til at henvisende lege legger pasienter inn på sykehus fremfor ved kommunale alternativer. 

Helsetjenesten står ved et veiskille

Ingen yter sitt beste når de er under konstant (tids) press! Helsetjenester koster penger. Hver eneste brikke i helsetjenesten er like viktig. Alle fortjener mer lønn, alle fortjener ressurser til utdanning (av høyere kvalitet). Når det er stor økning i andelen eldre og kronisk syke må budsjettene følge etter! Helsetjenesten står ved et veiskille: Vi trenger både tid og personell (som igjen koster penger) for å ivareta den velferdsstaten vårt lovverk er rettet mot (like helsetjenester, nødvendige helsetjenester).