I løpet av min snart fullførte sykepleierutdannelse har jeg gjennomført seks praksisperioder: psykiatri, sykehjem, medisinsk og kirurgisk sykehuspraksis, faglig ledelse og hjemmetjeneste.

Ordet som går igjen

Gjennom disse periodene, og i prekliniske uker, har jeg vært en del av et studentmiljø hvor vi deler erfaringer, både i praksis sammen med medstudenter og i praksisgrupper. Disse møtene har vært viktige rom for refleksjon, støtte og erfaringsutveksling.

Når jeg ser tilbake på samtalene vi har hatt, er det særlig ett ord som går igjen.

Det er ikke «krevende». Ikke «lærerikt». Ikke «meningsfullt».

Det er «slitsomt».

Mange studenter beskriver praksis som nettopp det. Ikke bare enkelte dager, men som en gjennomgående opplevelse. Det har fått meg til å stoppe opp og reflektere over hvorfor praksis oppleves slik – og hva det gjør med oss som studenter.

En smakebit på arbeidslivet

På en måte tenker jeg at det er positivt at praksis kan oppleves som slitsomt. Det gir oss en ærlig smakebit på hvordan arbeidslivet som sykepleier faktisk er. Yrket vårt innebærer ansvar, høyt tempo, krevende vurderinger og møter med mennesker i sårbare livssituasjoner.

Det er ikke et yrke som alltid skal oppleves enkelt.

Praksis skal utfordre oss. Den skal presse oss ut av komfortsonen og gi oss erfaringer vi ikke kan lese oss til. Det er her vi lærer å stå i det uforutsigbare, ta ansvar og utvikle oss faglig. 

Men samtidig må vi stille et viktig spørsmål: Når går «slitsomt» fra å være en naturlig del av læringsprosessen til å bli en belastning som overskygger læringen?

Krevende rammer

Det er mye ved praksis som kan være krevende, også utover det faglige. For mange innebærer det lange reiseveier, økonomiske belastninger og midlertidig flytting. Ved min institusjon må vi regne med å bli sendt bort fra hjemstedet flere ganger i løpet av studiet.

Selv har jeg pendlet til Vestby, med nesten to timer hver vei. Det betyr tidlige morgener, sene ettermiddager og lite rom for restitusjon. Over tid påvirker det både overskudd, konsentrasjon og motivasjon.

I tillegg kommer de relasjonelle faktorene. Kjemien med veileder har stor betydning for hvordan praksis oppleves. En tilgjengelig og engasjert veileder kan bidra til trygghet, mestring og læring – selv i en travel hverdag. Motsatt kan mangel på oppfølging eller dårlig kommunikasjon gjøre en allerede krevende praksisperiode enda tyngre.

Når slike faktorer faller uheldig ut samtidig, er det kanskje ikke så rart at «slitsomt» blir ordet som sitter igjen.

Holdninger som smitter

Likevel tror jeg ikke det bare handler om struktur og rammer. Jeg tror det også handler om holdninger og om hvordan vi som studenter snakker om praksis.

Opplevelser smitter. Når «slitsomt» blir det mest brukte ordet i studentmiljøet, påvirker det hvordan vi møter nye praksisperioder. Forventningene våre formes av det vi hører fra andre, og det kan skape en slags felles forståelse av hva praksis er – allerede før vi har begynt.

Plutselig er det ikke bare en individuell erfaring, men en kollektiv forventning.

Det betyr ikke at vi skal slutte å være ærlige om det som er vanskelig. Tvert imot. Det er viktig at vi deler utfordringer og løfter frem det som ikke fungerer.

Men kanskje må vi også være bevisste på balansen i hvordan vi snakker om praksis.

Mer enn bare slitsomt

For praksis er ikke bare slitsomt. Det er også der vi utvikler oss mest. Det er der teori blir til handling, og der vi gradvis finner vår rolle som sykepleiere. Det er i møte med pasienter, pårørende og kolleger at vi virkelig forstår hva yrket innebærer.

De gode øyeblikkene finnes også: mestringsfølelsen, takknemligheten fra en pasient, støtten fra en veileder eller følelsen av å få til noe for første gang.

Hvis vi ensidig beskriver praksis som noe som tapper oss, risikerer vi å miste synet av dette.

Kanskje handler det derfor ikke om å gjøre praksis mindre krevende, men om å sikre bedre rammer, samtidig som vi nyanserer fortellingen om hva praksis faktisk er.

For praksis skal utfordre oss, men oppleves givende og positivt.